Kos, klapp og klem

Min lille Smurf har lært seg å klappe i hendene og dette er han utrolig stolt av! Han kan klappe i hendene på oppfordring og stråler som en sol hver gang.

I dag var vi på besøk hos bestemor som har tre hunder. En av disse er av det kosete slaget som tar all form for kontakt som kos, være seg en pekefinger i øret eller litt lugging i pelsen. Han lukker øynene som lener seg inntil og er lykkelig for at noen koser med akkurat han.

Han satt ved siden av Gabriel i dag og mannen min spør Gabriel om han vil klappe hunden. Min vakre smurf snur seg mot hunden, ser på den og klapper i hendene det han makter.

Klapp er herved ikke noe som har med stryking eller kosing å gjøre, klapping kan kun gjøres i hendene.

Kloke ord

Never argue with an idiot. He will drag you down to his level, and then beat you with experience.

Tjenare, hör ni gjökorna?

Jeg har akkurat hatt muligheten til å studere helse-Norge fra innsiden en ukes tid, mens jeg lå på sykehus og har tenkt endel over en helt spesiell side ved nordmenn. Det skjer noe med oss når vi møter "søta bror fra øst". Det er jo langt mellom de norske sykepleierne i Norge og i alle fall på Fredrikstad sykehus, men det er som forventet. Det jeg syns er litt artig er at nordmenn får ett akutt behov for å snakke svorsk med større eller mindre suksess hver gang de ser en svenske. Hvor kommer dette fra? Det er ingen svensker som spør meg om jeg "kan høre gjøken" og andre mer eller mindre smarte standarder.

Hva er det med oss?

At man tilpasser seg litt for å unngå de største missforståelsene er jo en sak, men et behov for å snakke språket? Vi mobber svensker for alt vi kan mobbe de for, som jo ikke er så rent lite, men vi skal gjøre det på deres språk? Underlig!

Bra mann!

Etter middag spratt mannen min opp og begynte på å lage vafler! Dette kan man jo både like og bli vant til!

Termin sa du?

Pannekaker, pappaer og andre superhelter

Rediger

Pannekaker, pappaer og andre superhelter

av Linda Taaje den 10. mars 2011 kl. 11:03

Da jeg var liten var jeg urokkelig i min tro på at pappa var, om ikke Supermann selv, så i alle fall i nær familie men han. Dette baserte jeg på to helt vanntette observasjoner, pappa kunne spise hele eggeplomma på speilegget uten å søle og han kunne flippe pannekaker ved å kaste de opp i lufta.

Hver gang vi hadde speilegg, måtte pappa si i fra når han kom til plomma, så jeg hvinene av entusiasme kunne se hvordan han spiste hele plomma. Dette var et stort mirakel for meg i mage år og jeg husker enda gleden da jeg fikk til dette mirakelet selv.

Pannekakene har jeg ikke tenkt på på flere år, men i går da jeg sto å stekte pannekaker for første gang på mange år, kom det tilbake. Jeg husker at pappa sa det var lettere å flippe de enn å snu de med stekespade, noe jeg trodde bare var tull fordi han faktisk hadde disse superkreftene som gjorde at han kunne flippe de.

I går løftet jeg for første gangen pannen av plata og tok et viktig steg mot superheltene, jeg flippet selv pannekaka. Da slo det meg at jeg var på vei til å forandre meg inn i en av de viktigste superheltrollene som finnes, rollen som forelder.